2 dager igjen

Naa sitter vi paa hostellet vaart i Rio de Janeiro. Det aller, aller siste hostellet vi ska bo paa i loepet av denne reisen. Det er utrolig rart aa tenke paa at 150 dager paa reise snart er over. Det har gaatt saa fort.

Vi overlevde den 40-timers lange bussturen fra Buenos Aires til Rio, men bare saavidt. Jeg har blitt forkjoelet og vi er saa troette og utslitt at vi tenker aa hoppe rett te sengs selv om klokka bare e 6 paa kvelden her nede. Vi faar heller staa opp ekstra tidlig i morgen og faa masse ut av den aller siste dagen. Paa tirsdag faar vi ikke tid til aa gjoere stort annet enn aa staa opp, pakke sekkene for aller siste gang og dra paa flyplassen for aa starte den 24-timers lange reisen tilbake til gode, gamle Noreg.
Klaerne lukter surt, skoene er hullete og sekkene er saa fulle at vi nesten maa dra hjem naa, enten vi vil det eller ikke.

Kjære Noreg

• Tusen takk for skikkelig vanntrykk som gjør at du kan skylle shampoen skikkelig ut når du dusje
• Tusen takk for taxameter
• Tusen takk for at kuene ikke ser ut som albinoer med anoreksia
• Tusen takk for smågodt
• Tusen takk for grovt brød som ikke inneholder så mye e-stoffer at det går tilbake til sin opprinnelige form selv om du kjører over det med fire tanks og en lastebil
• Tusen takk for at alt fungerer
• Tusen takk for at tv-programmer og filmer ikke blir dubbet
• Tusen takk for at vi har travlere timeplaner enn menneskene på Cuba
• Tusen takk for lite mygg
• Tusen takk for croissant ikke defineres som frokost
• Tusen takk for faste priser
• Tusen takk til Mattilsynet som passer på at vi ikke ligger over doskålen hver fjerde uke

11 dager igjen

Det har skjedd utrolig mye siden vi landet i Sao Paulo hvor vi frøs rævva av oss og ønsket oss langt tilbake til 30 varmegrader og frozen margaritas på vakre meksikanske strender.

Fra Sao Paulo dro vi videre med buss til Rio de Janeiro. I utgangspunktet hadde vi tenkt å tilbringe fire uker i Brasil, men det ble for trist å bare ha ett land igjen, så etter ti dager i Rio de Janeiro, bestemte vi oss for å ta en liten spontantur til Argentina.

For å slippe den 48 timers lange bussturen fra Rio til Buenos Aires i Argentina, dro vi halve veien sørover til Foz do Iguacu for å få en pause fra busskjøring og for å oppleve Iguacu Falls. Dagen etterpå fant vi ut at Paraguay bare var en liten busstur unna, så dermed tok vi bussen der også. Først og fremst fordi det virket kult å ha vært i Paraguay, men også fordi det var femten minutter til grensen og fordi bussen dit bare kostet 8 kroner. Med pengesedler i trusene og bankkort i sokkene krysset vi broen som deler Brasil og Paraguay, mens krokodillene svømte rundt i elven under oss.

Fra Foz do Iguacu dro vi videre mot Buenos Aires, og på en dag fikk vi dermed besøkt tre forskjellige land.

I skrivende stund befinner vi oss på hotellrommet i Buenos Aires. Nå skal vi ut å oppleve byen, gjøre turistting og få mest mulig ut av de elleve dagene som er igjen av reisen…

Herregud så fort det går.

 

 

 

 

 

 

Foz do Iguacu

En uke i Brasil er snart over og i morgen legger vi ut på den 22 timers lange bussturen videre mot Foz do Iguacu. Der skal vi tilbringe to korte dager, før vi tar en ganske så spontan tur innom Buenos Aires i Argentina.

Verdens tøffaste gutt fylle 20 år i dag

Gratulere så masse me 20 års dagen te den beste kjeresten i heile verden <3

Hel****e saa kaldt der er

Herregud vi fryser. Vi ankom en taakete Sao Paulo og 16 grader i gaar ettermiddag. Med sokker i sandalene, og haandkleturban paa hodet moette vi Harald som skulle ta oss videre til Rio De Janerio. Slitne etter en 24 timers lang reise gikk vi ombord paa bussen som 6 timer senere skulle vaere i Rio.

Naa befinner vi oss i en leilighet rett under armhulen til Jesus. Vaeret er mye varmere her enn i Sao Paulo, saa i dag blir det seightseeing i sandaler uten sokker.

 

 

 

 

 

 

Outfitbilde fra i gaar

 

 

 

 

 

 

Utrolig kult naar forestehjelpsskrinet i bagasjen sprenger paa flyet og oedelegger alle kortene

June

Fire måneder har gått siden vi forlot vestlandsvind, knekkebrød og poteter til fordel for solskinn, eventyr og loffbrød som kødder med magen. Det føles som to uker.Det har gått utrolig fort, og det er skremmende å tenke på at reisen er over om bare en liten måned.

Når vi dro fra Norge i begynnelsen av februar hadde vi ti land foran oss som skulle besøkes. Nå har vi ett.

Om et par timer setter vi oss på flyet til Brasil. Vi gleder oss.

29 dager igjen.

 

14052011 – Cancun

Klokken er halv elleve. Det er tre knappe timer til flyet går. Vi står på busstasjonen i Cancun, og vi mangler penger. Ting vi kjøpte i USA har blitt trukket i etterkant, og siden vi av sikkerhetsmessige årsaker aldri har mer enn 5000 kroner på kortet, er det tomt. Vi har 110 pesos igjen, men det er fortsatt 140 pesos for lite til at vi kan komme oss til flyplassen. Vi tømmer lommer, sekker og alt vi har i håp om å finne gjemte småpenger, men det er like tomt som hodet til Linni Meister.

Tiden begynner å løpe fra oss og med plaster i pannen og dådyrøyne går Jan Thomas ut for å prøve å finne en taxisjåfør som har lyst til å kjøre oss til flyplassen for  omtrent 70 norske kroner mindre enn hva det egentlig koster. Etter tre forsøk finner vi en taxisjåfør som syns synd på oss. Tonje blir så glad i han at hun har lyst å ta han med seg hjem, men det har vi ikke plass til i bagasjen så den snille taxisjåføren blir igjen i Cancun.

Vi ankommer flyplassen uten en eneste pesos. Vi trenger penger.

På flyplassen finner vi internett og Tonje får overført litt til visakortet. Det hjelper rimelig godt helt frem til vi finner ut at Jan Thomas har sendt visakortet med bagasjen (!).

Vi lander på flyplassen i Havanna og får funnet frem visakortet. Etter tre år med spansk på skolen prøver Tonje å finne ut hvor vi kan finne en minibank, men tre år spansk gjorde ikke stort annet enn at hun kom til level fire i supermario, så forsøket på å bli henvist til en minibank resulterer i at vi bli henvist til en spansktalende dame med vest og store lepper.

Vi går ut av flyplassen. Det er 20 minutters kjøring til byen og vi aner ikke hvordan vi skal komme oss der. Det finnes omtrent ingen minibanker i Cuba som tar utenlandske kort uten å spise dem opp for alltid, så å ta en taxi for å stoppe å ta ut penger på veien er uaktuelt.

Vi trenger hjelp. Helt tilfeldig går vi bort til en mann som ser akkurat passe europeisk ut til at han i det minste kan litt engelsk. I hendene har han flere mapper og papirer, og herregud, ikke spør oss hvorfor, men navnet vårt er på papirene. For første gang på hele turen er transport til hotellet INKLUDERT. Vi får hjelp til å finne minibank og ankommer hotellet med både gratis transport og cubanske pesos.

Det ordner seg visst for snille jenter og gutter.

UPDATE!

Da er vi tilbake i Mexico etter fjorten… vell, minnerike dager på Cuba. Siden fasttelefon fortsatt er uberhipt på omtrent hele Cuba og wifi er et ord ingen forstår, har det vært vanskelig å poste noen innlegg de siste to ukene. Vi prøvde å låne pc og internett på det flotteste hotellet i byen, men internett er noe som må ringes opp og siden det var fire skyer på himmelen ble det tull på telefonledningene, så noen tilkobling til internett ble det neimen ikke mye av.

Vi har en liten mellomlanding på to dager her i Mexico før vi drar videre til Brasil, så nå skal vi ut å spise burritos og prøve å legge på oss et par kilo etter fjorten dager med bønner og ris.

Poster innlegg fra Cuba senere i kveld.

Traff på Ernest Hemingway i Havanna…

 

Bittelitt sykdom

Tre legebesøk, fire timer på sykehus, en milliard sting, 1000 pakker tabeletter, en infeksjon, alt for mange spanske resepter, mye e-coli og regninger på omtrent 6000 kroner. Å men livet er herlig.